Jenni og Marks tasmanske stihistorier

Jenni King og Mark Tupalski bor i Australia og har kjent hverandre lenge. De møttes mens Mark var en XC- og terreng-maratonutøver tidlig i 20-årsalderen. Både han og Jenni var sentrale i lagene i Commonwealth Games, og skapte et unikt bånd som har resultert i et livsvarigt vennskap.

«Jeg ble betatt av Marks tilsynelatende endeløse kunnskap om så godt som alle samtaleemner. Han var alltid den som tilbydde hjelp til sykkelvask, fikse problemer, lage mat og gjøre rent. Jeg sørget for å holde kontakten med ham etter karrieren», sier Jenni.

Marks talenter ligger ikke bare i landeveissykling. Det tok ikke lang tid før han hoppet på 24timers-ritt, terreng-maraton og XC-konkurranser. Til slutt avsluttet han også kapittelet om sin sykkelkarriere og gikk videre til å studere på universitetet før han møtte sin nåværende kone Eliza. Terrengsykling fortsetter å ta det meste av fritiden de har sammen.

En rask og entusiastisk telefonsamtale bekreftet eventyret som nå lå foran dem.

«Jeg dro på familieferie til Tasmania i fjor. Vi tilbrakte noen dager i Derby, en sjarmerende liten by i nordvest. Den er ellers kjent som «terrengsyklistenes paradis». Med stier i verdensklasse har den noe å tilby alle nivåer av ryttere. Jeg visste at det var dit vi måtte dra med Neuron», sier Jenni. Hun hadde hørt om en sti som kalles «Bay of Fires» (flammenes bukt) mens hun var der, men ikke hatt tid til å sykle den.

«Derby var en av de siste stedene Jenni og jeg syklet sammen, så det virket passende å dra tilbake dit», sa Mark da han ga grønt lys til Jennis spennende planer. «Jeg hadde også syklet «Bay of Fires» på bryllupsreisen min, så jeg visste hva jeg kunne forvente og hadde en god idé til en opparmingssti før vi startet.»

Stien inneholder noen fantastiske utforkjøringer i singletrack og granittstein fra starten i Blue Tier Forest Reserve. Stien sirkler seg gjennom skog og eksponert singletrack over 42 km. Til slutt ender den opp på Swimcart Beach.

«Marks såkalte oppvarmingssti la til ytterligere 10 km på ruten, og jeg tenkte ikke så mye over det på det tidspunktet», sier Jenni, som ikke var klar over at Marks «oppvarming» la till ytterligere 400m med klatring, granittblokker, bæring av sykkelen, gjørme og kryssing av elver. Denne ruten var ikke for den sarte sjelen.

Spente reiste duoen til Geelong i Victoria for å ta fergen over til Tasmania. De satte seg ned ved en fish and chips shop i nærheten for en kjapp gjennomgang av dagene som lå foran dem. Siden turen ville gå over natten, slo Jenni og Mark seg ned og ventet på morgenalarmen om bord.

Etter å ha gått i land fra «Spirit of Tasmania», var det tid for Jenni og Mark å finne veien til Derby, et par timers kjøretur unna.

Ved ankomst gjorde de syklene klare og pakket sykkelveskene. Australia kan være tøft om sommeren, så de sørget for at de hadde rikelig med solkrem, vann, mat, reservedeler og terrengsykkel-sett. Mark ringte inn til en lokal sykkelbutikk for å få noen saker i siste liten.

«Jeg fortalte den unge fyren i butikken om planene våre for nå toppen, og han så litt bekymret ut», ler Mark. «Jeg trodde en sti på 10 km ikke kan være så forferdelig, men han sa: ’Hvis du kommer deg gjennom den, vil det være minst en halv dags sykling’ – det høres morsomt ut!»

Med en siste værsjekk sjekket de inn på overnattingsstedet på Derby Lodge for natten.

Alarmklokken ringte tidlig den dagen, kl. 04:00. Siden turen var en dagstur, ønsket de å få mest mulig ut av tiden på stiene. Etter en kaffe før soloppgang og en siste værsjekk, satte de av gårde fra Weldborough, bare en kort kjøretur fra oppholdsstedet i Derby.

Mens solen sto opp, ga «Little Chook»-stien dem en kort oppvarming før klatringen virkelig begynte. Selv om et par banneord ble brukt, satte Jenni raskt pris utfordringen.

«Regnskogens singletrack-seksjoner var vakre, og den løse, steinete klatringen holdte off fukusert med tanke på valg av linje», husker hun og beskriver de mange bregnene og elvekryssingene de opplevde. «En kort utforkjøring med masse spor å forholde seg til ga oss en liten pause i klatringen. En siste bekkekrysning markerte starten på den lange, bratte oppoverbakken med gigantiske steiner.»

Mark og Jenni ble ytterligere utfordret da naturen overøste dem med en regnstorm som gjorde grepet vanskelig. De ønsket ikke å leve opp til forventningen til gutten i sykkelbutikken om en halv dag, så de tråkket på.

Bratte og trange områder med massive granittrinn separert av trerøtter minnet om et etappeløp de gjorde for mange år siden.

«Neuron var mer enn klar for utfordringene. Den var superresponsiv enten jeg trengte å endre retning på stedet eller å få kraft for å komme videre», sier Mark, som beskriver det steinete terrenget de måtte navigere i før de nådde toppen av klatringen.

Etter hvert som de kom høyere, forandret floraen rundt dem seg. Stiene var foret med ruvende eukalyptustrær som gikk over i trebregner, myrtel, pepperbærbusker og den merkelige selleritoppfuruen. Etter hvert som de nådde toppen åpnet skogen seg og en panoramisk kystutsikt ble synlig. Et førsteklasses sted for en matbit før en 13 km lang utforkjøring.

Etter en røff stigning til toppen var en spennende utforkjøring med kontinuerlig moro: berms, hopp og drops. Mark og Jenni skjærte seg nedover løypa gjennom en tunnel av bregner. Selv om hun var nølende på toppen, fant Jenni motivasjonen og fikk utnyttet full vandring på demperne.

Den nedre delen av stiene rullet gjennom en åpen eukalyptusskog der bregnene ga plass til å manuvrere kratt og grov granittjord. Det gikk et par svinger for å tilpasse seg det skiftende terrenget, men de klarte å ta seg ned til et steinete utkikkspunkt der de stoppet opp for en pause.

«Energien min begynte å gå ned, og jeg sa til Mark at en koffein-hit ikke ville være så dumt», sier Jenni. «Til min store forbauselse tok han ut et kaffesett, lagde et bål og brygget meg en kaffe – for en mester!»

Da energinivåene var tilbake, dro de opp helt til toppen av siste klatring. Der la de merke til regnskyer i horisonten, og skjønte at de måtte komme seg av gårde.

Jenni og Mark sirklet seg gjennom røde steiner på de siste 7 km av utforkjøringene. Ved ankomst på Swimcart-stranden ble de møtt med krystallblått vann og klar hvit sand. Mark parkerte sykkelen sin og gikk ned i vannet for å kjøle seg ned før regnet kom. Jenni bare lo over hvor flott opplevelsen hadde vært, og fikk noen gode flashbacks fra de da de var yngre.

Etter å ha rengjort syklene og pakket utstyret sitt, var de klare for turen hjem til familiene sine, og på veien svingte de innom The Hub restaurant for pizzaer.

«Det var super-vanskelig å gå tilbake og fokusere på medisinutdanningen da jeg kom hjem», sier Mark, som fortsatt tenker på turen. «Det var delvis fordi man var utslitt fra turen og delvis minnene om hvor morsomt det hele var.»

Jenni hadde de samme følelsene. «Jeg har ikke sluttet å skryte av de fantastiske stiene Derby har å tilby. Jeg kunne ikke tenke meg en bedre sykkel for å takle så variert terreng, og jeg er glad for at jeg fikk oppleve alt sammen med en så god venn som Mark.»

De vet ikke når de vil sykle sammen igjen, men en ting er sikkert: Neste gang de setter seg på en Neuron, vil de huske hvor mye moro de hadde i Tasmania.