Å sykle North Coast 500

Vi ville ikke starte ut for hardt, så vi planla å ta den korteste distansen og minst mulig klatring for å varme opp. Vertshuset for den første natten tillot ikke innsjekking før tidligst 17.00, så vi hadde hele dagen på å komme oss dit. Men i virkeligheten var det likevel mer vanskelig enn jeg hadde tenkt: tre venner på sykkel, fulle av begeistring og med friske ben!

Skottlands tynt befolkede geografi betydde at våre daglige distanser i stor grad ble diktert av hvor vi kunne overnatte den natten. Og selv om dette kanskje er upraktisk for noen, så hjalp det planleggingen vår å vite at vi måtte stoppe på bestemte steder.

Da vi nådde vertshuset, gikk vi av syklene, tok av sykkelbagene og løp inn for å komme unna regnet som truet på horisonten. Vi spiste middag, tenkte tilbake på dagen som var gått og delte begeistringen over dagene som lå foran oss.

Den andre dagen av North Coast 500 bragte med seg et element av uro: den berømte «Bealach na Ba»-klatringen på Applecross-halvøya. Det er Skottlands tredje høyeste pass, og siden det starter på 600 meter over havet har det den største stigningen av alle veier i Storbritannia. Det er et beist av en klatring, og alle som har gjort den vil fortelle deg det samme. Da vi toppet Bealach na Ba, mistet vi nærmest pusten av utsikten og fjellene rundt oss (lover at det ikke bare skyldtes de brutale stigningene!).

Dessverre for oss bød resten av dagen på motvind, men veien som tok oss til vårt neste stopp, Gairloch, dempet kastene. Da vi kom frem, tok vi oss inn på et hotell rett ved stranden. Og ettersom de hadde restaurant, behøvde vi ikke bevege oss et skritt resten av dagen!

En tidlig vekking ble mildnet av blå himmel og utsikt til havet. Vi samlet raskt sammen tingene våre og gjorde oss klare til å sykle under de klare, men kjølige solstrålene. Distanse og stigning var omtrent som dag to, men det var en diger klatring å takle. Etter kun 10 km med sykling kom vi inn i Poolewe, der Bridge Cafe bød på en så appetittvekkende meny at vi ikke klarte å motstå.

Etter at vi hadde fylt magene, fylte vi øynene våre med de mange nydelige utsiktene langs de svingete veiene foran oss. Det var en glitrende kystlinje, snødekte fjell og små sløyfer av asfalt så langt vi kunne se. Og akkurat da vi ikke trodde Skottland kunne bli vakrere, ble dagens tøffe klatring premiert med en enda mer panorama-utsikt.

Det som går opp, må komme ned igjen – og utforkjøringene var virkelig en fornøyelse. Vi satte kurs mot Ullapool der vi fikk oss litt kvalitetsmat og ventet på at en kort haglstorm skulle ta slutt. Pass på at du ikke går glipp av denne havnebyen om du bestemmer deg for å sykle North Coast 500!

Vi hadde bestilt nattens innkvartering i Lochinver, omtrent 50 km fra der vi var. Ruten dit var nok en gang et syn for guder, og tok mye lenger enn den burde på grunn av alle bildene måtte ta!

Den fjerde dagen av eventyret vårt var en utfordring: 215 km lang med 3500 m klatring. Vi visste at vi måtte maksimere dagen, så vi sluttet å snakke og startet å tråkke. I tillegg til den hamrende pulsen vår bød dagen på hagl og snø på nesten hver eneste klatring!

Omtrent halvveis og temmelig våte, skvalpet vi oss inn på Cocoa Mountain i Durness for å varme oss opp. Å stoppe når du er våt og kald er ikke alltid en god ide, men denne dagen var det nødvendig. For å gi deg en ide om hvor våte vi var, så brukte jeg to små plastposer i et håpløst forsøk på å holde beina mine varme!

Men som vanlig var utsikten verdt det og vi kom trygt fram til overnattingsstedet vårt i Thurso, klare for en varm dusj og en komfortabel seng.

Sammenliknet med dag 4 var denne ruten en lek. Vårt første stopp var John O’Groats, den berømte mållinjen for rittet ved samme navn som starter i Lands End. Vi kunne selvfølgelig ikke la være å stoppe for et gruppebilde ved det berømte skiltet, før vi slappet av med en lang lunsj på en restaurant i nærheten.

Etterpå ble motvinden vi hadde sloss mot for å komme hit til en avlastende medvind mens vi pekte syklene sørover. Men dagen kunne jo ikke være for enkel, så moder natur passet på å gi oss litt mer snø og hagl for å holde oss på tå hev.

Nå gjensto kun 120 km mellom oss og målet om å fullføre North Coast 500 i Inverness. Ettersom vi hadde tiden på vår side stoppet vi ved Dunrobin Castle for noen sandwicher og en rask kikk på slottet og hagene. Hvis du vil ha litt ekstra sightseeing på turen så pass på stoppe her, det er vel verdt det.

De siste 50 km betød rolig sykling gjennom forstedene til Inverness på vei tilbake til der alt begynte. Som gruppe hadde vi blandede følelser av prestasjon og velbefinnende da reisen gikk mot sin slutt.

Mange av oss hadde ikke møtt hverandre før turen, og de av oss som var venner hadde ikke sett hverandre på lenge på grunn av nedstengninger og en lang vinter. Et eventyr som dette lot oss oppleve landeveien sammen, presse grenser, overkomme hindringer og være sårbare sammen. Bekjentskaper ble venner og eksisterende vennskap ble livslange bånd.

Da vi tok farvel og lo av de mange delte opplevelsene underveis, kunne vi ikke la være å tenke på når vi ville få mulighet til å gjenta det hele.