Utforsk Sverige med grussykkel

Vår destinasjon ble valgt av en rekke grunner, ikke minst fordi jeg kjente området godt etter å ha tilbrakt det siste året på båten mens han jobbet for en venn med kanoutleie – Immeln Canoe Centre. George var basert i Berlin, og jeg i det sentrale Finland. så dette så ut til å være det perfekte midtpunktet mellom oss to. Planen min var rett og slett å hoppe på et tog med grussykkelen fullpakket med campingutstyr, til ferge-havnebyen Turku på vestkysten av Finland. Derfra skulle jeg ta fergen til Stockholm, etterfulgt av et annet tog ned til Skåne i sør for en uke med eventyr. Sykling rundt innsjøen Immeln, camping, kanopadling, utforsking og selvfølgelig rikelig med sykling!

I Sverige kan man dra nytte av allemansretten, den nasjonale friheten til å streife rundt som gir alle retten til å campe, høste, sykle, svømme, bruke kano og hest over nesten hele landet. I tillegg er 70 % av landet er dekket av skog, som gjør Sverige til et paradis for grussyklister. Tusenvis av kilometer med grusveier og skogsstier som strekker seg på kryss og tvers av landet som venter på å bli utforsket.

Det virket fornuftig å bare dra til startpunktet så raskt som mulig, og få oss flere dager ved innsjøen, i stedet for å bruke tiden på å reise. Men, som alle gode planer, er det ikke altid så enkelt som man skulle tro. Det første hinderet var da jeg oppdaget at mange av de svenske togsystemene kan du ikke legge en sykkel til billetten, som i de fleste andre europeiske land. Sykkelen må demonteres og lagres i en sykkelbag! Denne enkle fallgruven har i all hovedsak utfordret planen min helt. Jeg kunne ikke bare sykle til tog og ferger. Selv om jeg bare kunne montere og demontere sykkelen på samme måte som jeg dro, ville jeg ha med meg sykkelbaggen sammen med alt campingutstyret og fotoutstyret!*

Og dermed ble min romantiske plan om å gå ut døren og rett ut på veien gruslagt av logistikken i den virkelige verden. Så hvordan kommer man seg til Sverige? Vel … Jeg har rett og slett tatt sykkelbagen med meg, sammen med alt utstyret jeg hadde og baggene mine. Uten å gå inn på for mange detaljer, tok det i hovedsak 3 dager hver vei og involverte tog, ferger, busser, latterlig dyre drosjeturer (sykkelvesken min trengte alltid en 8-seters), overnatting på vandrerhjem og en venns sofa underveis. Det er ikke å anbefale ... Men jeg var fast bestemt på å komme meg dit!

Til slutt kom jeg til startpunktet, den lille byen Kristianstad i Skåne.

Jeg fikk montert sykkelen min i en parken ved stasjonen. quick release-hjulene og det enkle verktøyet som fulgte med sykkelen gjorde prosessen enkel, og innen ca. 20 minutter hadde jeg montert sykkelen og festet sykkelveskene.

Hovedoppsettet mitt var ganske enkelt, kanskje litt for trangt for mengden utstyr vi hadde med oss. På hver gaffel hadde vi Canyons gaffel-kurver som holdt lette, men store ting som liggeunderlag og ekstra klær i 5 liters tørrposer. Foran, hvor jeg hadde soveposen, brukte jeg en 8 liters Topeak-veske, og bak hadde jeg en 16 liters seteveske. Dette rommet de fleste av mine tyngre ting, som mat, campingverktøy, kniv, hodelykt, kamera, batterier osv. Jeg hadde også en liten topprørveske for telefonen og ladepakken, og midtlasteren inneholdt lett tilgjengelige ting som snacks og reparasjonskit.

Dette høres ut som en god del plass, men når du tenker på at jeg bare hadde både stativ, drone, speilreflekskamera, ekstern mikrofon og ekstra batterier, ble det trangt om plassen.

Jeg vil anbefale alle som planlegger å ta lengre turer med Canyon Grizl, og som ikke har et støtteteam eller ultralett utstyr, om å gå for Grizl AL, da den gjør det mulig å montere et stativ på baksiden av sykkelen og gir enda mer lastekapasitet.

Da George ankom, kunne han hjelpe til med reisevesken, fjerne innerstengene som lot oss feste noen stropper til den og dra den på ryggen de 30 km til kanosenteret. Der kunne vi lagre den i en ukes tid mens vi syklet. Vi satte oss på setene og syklet inn i natten. En tordenbyge rullet nordøst for oss mens vi ropte til hverandre gjennom vinden, mens vi fikk en følelse for hvordan tempoet ville synkroniseres de neste fem dagene i løypa.

Turen vår spilte seg ut på en så organisk måte at jeg ikke kunne ha planlagt den selv om jeg prøvde det. Jeg var bestemt på ikke å fokusere på avstandene som ble tilbakelagt, gjennomsnittshastigheter eller lignende. Vi reiste i naturen, og ikke bare gjennom den. Vi brukte syklene våre til å dra lenger enn bare beina våre kunne ta oss. Vi valgte å bruke kanosenteret som en slags basecamp, hvor vi kunne rekonsolidere utstyret vårt, og dra ut fra i noen dager om gangen uten å måtte ha med oss absolutt alt hele tiden.

Rundt innsjøen ligger en rekke trehytter og bålplasser, som vi brukte de fleste nettene på turen vår. Å ha en hytte gjorde at vi ikke måtte bære med oss ting for å få ly, som telt eller hengekøyer. Det faktum at hver hytte hadde sin egen vedforsyning gjorde at vi alltid hadde et sted å lage maten og slappe av. De fleste dagene begynte med kaffe på leirbålet ved å bruke de varme glørne fra kvelden før. Så pakket vi syklene og bestemme oss for hvilken retning vi skulle dra den dagen, og hva vi ønsket å lage av mat den kvelden. Å ha butikkene i nærheten gjorde at vi bare trengte å ha med oss mat for en dag.

Uken vår ble fylt med mat stekt over de åpne flammene i et bål, tekniske skogsstier, grus og uanstrengt sykling langs jevne sykkelstier. Vi padlet med kano på innsjøen og campet på øyene, mens vi høstet ingredienser for te og mat. Vi hørte villsvin, møtte hjort og hadde et midnattsmøte med en rev. Den var modig og tydeligvis vant med mennesker, og kom inn i gløden til bålet vårt i et forsøk på å få tak i biffstykkene vi hadde stekt på bålet. Jeg lurer på om halvparten av disse øyeblikkene ville ha gått tapt om vi hadde vært fokusert på hvor mange kilometer vi dekket, eller hvor mange vi planla for neste dag. Jeg tror at det å roe ned og ikke bekymre seg for disse tingene, ga en mye rikere opplevelse for oss begge.

En ting som slo meg, i ettertid, var både hvor viktig og hvor lite iøynefallende syklene våre var på turen. Canyon Grizl virker uanstrengt designet mens du sykler på den, og den føles akkurat som en sykkel skal. Det sies at godt design er usynlig, og det er bare når noe er dårlig designet, at du legger merke til det.

Vi kan gjerne gå inn i de tekniske spesifikasjonene og tallene, men la oss være ærlige med oss selv: Når du glir ned en skogssti eller navigerer på en teknisk singletrack, eller kjører hardt gjennom kilometervis av jordbruksland i mørket med en tordenbyge som ruller langt borte, tenker du da på disse tallene? Nei. Du er rett og slett i det øyeblikket med sykkelen din. Et pålitelig verktøy som yter som det er ment for.

Ingen stier vi sto overfor var for mye for vår Grizl, og det usynlige verktøyet ga rom for en samhandling, både med omgivelsene våre og mellom oss som mennesker. Det ville ikke ha vært mulig om ikke disse eksepsjonelle verktøyene under føttene våre var så pålitelige og kapable. Grizl jobbet side om side med meg for å få det jeg ønsket meg ut av dette eventyret.

Padraig er grafisk designer, fotograf, forfatter og podkaster fra Irland.

Han er en ivrig friluftslivs- og utendørsentusiast, og han har tilbrakt de siste årene i Skandinavia som frilanser og drevet podkasten sin Trial by Fire, som intervjuer noen av verdens ledende eksperter på utendørsaktiviteter. Du finner ham på instagram @padraigcroke og podkasten @thetrialbyfirepodcast.